Du må være logget inn for å få tilgang til forum. Du kan gjøre det her
Forfatter
Melding
vofa
17. september 2010 10:41:04
hei.
jeg vet ikke om jeg bruker de riktige ordene her nå, men... endelig har jeg fått en diagnose.. endelig er det noen som faktisk tror meg, og kjenner til hvordan jeg har det. Og ikke minst sier at, ja, det er en sykdom, du er ikke hypokonder. Jeg blir nå 32 år å har slitt med dette så lenge jeg kan huske. Jeg anser meg selv som ganske aktiv person. jobber, har barn, er gift, har hester, hunder,andre dyr og fjærkre, trives i naturen. Jeg er stort sett positiv, liker å være sosial. Men... Det koster meg, koster meg energi jeg ikke har. slitt masse di siste årene, vonde dager, kroppen vil ikke, svimmel, verking..sur og grinete.
hodepine, nummene hender, muskler, stikking, brenning, kjennes ut som om jeg har fått neggelbit i helekroppen som holder på å løstne.. eller at jeg har gått på lang bratt fjelltur, med opp-pakning på tung sekk og 10-kg bøtter i hvær hand. svette-tokter som det skulle være "ørtiførti" grader, til at jeg fryser som om det var 10-minus å jeg gikk uten klær. Hvordan kler man seg etter forholdene når kroppens tempratur ikke er stabil. Hm.. ja si det..
stive ledd.. ja, tenker at de fleste som leser dette kjenner seg i gjenn..
Men for all del, det er jo ikke sikkert alle har det på samme måte, eller i samme grad. (er det i det heletatt gradert?)
Jeg tenker som så, jeg får hold ut litt til, henge på å jobbe litt til. " - klara shøl e " som jeg sier.
Jeg er hjemme i dag, var hjemme i går og, burde sikkert ha vært hjemme dagen før det og, men har liksom ikke samvittighet til å ikke stå på å gå på jobb. har dårlig samvittighet nå for at jeg er hjemme, har sikkert holdt ut på jobb i dag..
Men, så er det en stemme på den andre skulderen som sier til meg,: "- hei, du ditt toskhau, har du tenkt at det kansje er kjekt å fungere hjemme og? "
Jeg hadde liksom satt meg et mål om å jobbe så leeeenge jeg klarer det.. Tankene mine er nå.: hvor legne bør jeg egentlig "holde" ut før jeg innser at jeg ikke kan gå på en jobb vist jeg skal ha et såkalt verdig liv.?
Jeg har jo en super arbeidsplass som legger opp slik at jeg skal kunne klare jobben best mulig, har allerede flyttet litt rundt på avdelingene så det skulle bli bedre for meg. Har til og med fått sagt det til sjefen, å han hadde faktisk hørt om sykdomen, og at det var flere på arbeidsplassen min som har den.
Men, det hjelper lite når man har slike dager som nå. Og dessverre synes jeg at "slike dager" kommer oftere og oftere..
Jeg er i grunn veldig heldig. Jeg har en mann som har holdt ut med meg i 14 år. Han har virkelig blitt satt på prøve mange ganger. og han som meg ble utrolig letta da jeg fikk diagnosen.
At han har holdt ut med sureminer, gråt, sinne, rot. (manglende energi) innestengt å ei egentlig litt håpløs kjærring, må vel bare si at han er utrolig tolmodig.
Har tenkt at nå blir det vel formye, han går vel fra meg, eller at jeg må bare gå fra han så han kan ha et verdig liv uten mitt sure vesen i rundt seg. Hehe.. mange rare tanker, men slik er det for meg.
Vi har faktsik kommet så langt at vi har diskutert hvordan vi skal gjøre det om jeg blir ufør. Og at vi bare må se det i øynene at jeg ikke kommer til å jobbe ut til pensjons alder. (Håper jo at man skal det, men ikke til en hvær pris.)
Men, jeg vet det av erfaring etter langtidsykemeldinger, at jeg ikke blir så god å ha med å gjøre om jeg bare må gå hjemme.
men når alt kommer til alt, så er det vel det beste å diskutere det med en lege/spesialist.
Men, jeg er jo litt nyskjerring om hva andre mener eller har erfaring med.
jaja, ble sikkert masse ball og tull.. men måtte få ut litt. ;o)
skal ta med et pledd å en kaffekopp å nyte solen en liten stund før regnet kommer.
ha en så fin dag som dere kan. ;o)
lev livet som det faller seg ;o)
heidi k
17. september 2010 16:29:17
Hei og velkommen hit
Det er alltid godt få ett navn på ting.
Flott du har en så forståelsefull og snill mann.
Vedlig bra du har en forståelsefull arbeidsgiver også.
Har du en forståelsefull lege du kan prate ved om ting?
Hva jobber du med? håper ok jeg spør.
Du er jo veldig aktiv på alle måter.
Kan det være noen ting du kan prioritere bort?
Stress er en av de største fiendene vi har for kroppen.
Viktig ta vare på seg selv så du ikke går enda lengere ned.
hei..
har ikke hatt ork eller tid å være inne her..
Jeg jobber som lab medarbeider på et meieri. Trivest der, men det kan være hektisk der og. Jeg er forøyeblikket sykemeldt da jeg er inne i en dårlig periode.
Jeg har dager jeg bare går på autopilot da. Aktiv.. jo, jeg er vel det, men samtidig er det medisin å komme seg ut å holde på med dyra. Det er nesten værre å ikke ha noe.. Eller å sitte stille inne å kjenne at jeg "falmer"...
hei vova
Kjenne meg godt igjen i masse av d du skrive. Eg e gift, 3 barn. Eg har jobba fult frem t 1,5 år siden, nå går eg på aap.
Eg har og hest, men folk som hjelper meg om eg trenge d. Men så du o skrive så føle eg at å komma meg t hesten itte unger er levert e viktig! E ofte tungt å komme igang å finne lysten og orken, men då har du gjort nåke den dagen o som e viktig!
Eg syns også at å ri ein tur hjelpe. Skikkeli vond dei fuste 15 min, men når då eg har blitt varm så e d medesin på mange måter
E bra for psyken å konna få "nåke" t
Eg har hatt go periode nå, men e synkende igen nå. Men nå e jo frosten her....
Håpa du får ein laaaaang go periode nå
Therese G-M
30. november 2010 11:20:31
Heisann!
Jeg er helt ny her og vet ikke helt om jeg har fibromyalgi enda...Men føler meg liksom "hjemme" i denne gruppen
Jeg er en jente på 36 år, lykkelig gift og har 3 fantastiske gutter på 9,14 og 16 år og bor i Vestfold.
Føler jeg har en "co- adresse" på div sykehus....Vært litt for mye ut og inn når man liksom er på hils men portierene!! hehehe...Skal prøve å gjøre min syke-historie kort...
Ble i 1989 operert for scoliose (avstivet rygg..). Bekkenløsning med alle tre guttene.
2003 og 2004 tok jeg 2 mageplastikk-operasjoner. Fikk tre 5-kilos barn, så magen min var IKKE pen
I 2005 sa det PANG i ryggen og det ble konstatert prolaps i nivåene L4/L5 og L5/S1 og droppfot. Lammelsene i foten ble bedre etterhver, men langt ifra bra! Diskuterte operasjon med kirurger, men ble enig om å "se det an."
I 2006 ble jeg vanvittig dårlig og lagt inn på sykehuset. Der fant di en stooor svulst på min høyre lunge, som var på størrelse med en manns knyttneve! Ut og inn på div sykehus, bl.a Radiumhospitalet, for å se hva dette "fenomenet" (som legene kalte det( ) var. Ble etter 3 måneder (-SÅÅÅ lang tid tok det faktisk!!) operert og det viste seg heldigvis at svulsten var godartet. Det var en tvilling!! Har hatt det tøft i ettertid, da jeg liksom skulle være sterk, men var innerst inne livredd for livet mitt. Ble heller ikke trodd av legene at jeg var skikkelig dårlig, da jeg smilte, lo og så fresh og velstelt ut til enhver tid.
I 2009 hadde jeg en underlivs operasjon og i 2009 og 2010 har jeg hatt 4 lyskebrokkoperasjoner!!! Føler liksom at jeg har vært en smule uheldig her)) Ble jo nesten litt komisk etterhvert..hihi..
Ellers har jeg fått jern ( Venofer) intravenøst på sykhuset i maaange år, B12 sprøyter og går til fysio en gang i uken for å fungere i nak/rygg.
Nå er jeg vært sykmeldt siden midten av juli, grunnet problemer med prolapsen, som virkelig har meldt sin ankomst igjen! Har hatt 2 opphold på Kysthospitalet i Stavern, et på nakkegruppe og en på rygg gruppe. Anbefales!
Di siste månedene har kroppen bare blitt værre og værre...migrene, influensafølelse, talefeil, verking i hele kroppen, "sår" i hodet, elendig nattesøvn (får nå hjelp av legen til det..), opphovninger i kroppen, spes armer, fingre og ben, hjerteklapp, angst, "klump" i halsen, humørvigninger, susing i øret, trøtt, fryktelig dårlig kortids hukommelse, stiv og støl i kroppen om morningen +++ i tillegg til problemer ved skjevheten min i ryggen og prolapsen. Huff- nå føler jeg at jeg klager skikkelig... Men- det var godt å få skrevet ned alt! Har liksom litt problemer når jeg er hos legen med å "klage".. Går som regel ut fra legekontoret med 100 tusen ubesvarte spørsmå., og det er fordi jeg ikke har fått meg til å spørre!!! Fysioterapauten min kjenner med såpass godt nå etter at jeg har vært hos han i noen år, så han skrev et brev til legen min hvor han fortalte om hvordan jeg VIRKELIG hadde det.Takk og pris for han!
Er inn og ut hos en lege på sykhuset nå, som har sendt meg til Stavern 2 ganger og i mars skal jeg på et 4-ukers opphold på Jeløya i Moss. Det er et rehabiliterings sykehus for de med kroniske smerter/fibromyalgi, så jeg håper det er rette plassen for meg...
Det som nesten er det største problemet med alt, er at man ikke SER syk ut!! Jeg er en perso som alltid er blid, ler hele tiden, tuller og spøker og alltid er fresh og velstelt. Tar litt sol (synes varmen derfra lindrer smertene) men da blir man jo BRUN og det er jo ikke "bra" når man er "syk!" -"Nå ser du godt ut Therese, så nå kommer du vel på jobb??" Noen som kjenner seg igjen?? Jeg har den filosofien at det ihvertfall ingen som skal se på meg at jeg er syk og når jeg fresher meg opp, føler jeg meg jo også bedre!!! Man kan både BLI og SE syk ut hvis man vil, men JEG VIL IKKE!!!!
Håper og tror at kroppen min vil bli bedre på sikt og jeg vil tilbake i jobb! Jeg elsker jobben min!! Har insett at jeg ikke lenger vil fungere i en 100% jobb, men 50% er et realistisk mål for meg!
Puh...nå ble jeg 10 kg lettere) Solen skinner, det er vindstille, minus 15 grader og jeg skal ut å å en tur. Bare å kle seg i dun og ull fra topp til tå! Ha en glad dag alle sammen, så håper jeg ikke jeg klaget for mye....
Pjuski
30. november 2010 19:15:22
Hilsen til både trådstarer og Therese.
Dere har jammen litt å stri med, håper rehab-opphold kan hjelpe dere.
