Mann uten forståelse...

09. september 2008 10:13:37

hvordan skal man klare å leve sammen med en mann som ikke anerkjenner den sykdommen man har, men som sier at det er i hodet det sitter, at man ikke prøver hardt nok, og som sier at det bare går på at man ikke gidder?
som er dritsur hver gang man har en dårlig dag (noen som skjer ganske ofte), og som er sur i dagesvis fordi man har hatt en kveld på sofaen i horisontalen...
som ikke engang PRØVER å forstå...

09. september 2008 11:23:08

Jeg sa det til ham i dag, at om det virkelig er sånn han ser på det, så kan jeg faktisk ikke leve sammen med ham, og det mener jeg. Jeg har to barn, og jeg vet at jeg ikke greier å være alenemor, så i så fall må han ha ungene... og det river meg i hjertet å tenke på det, men å leve sammen emd ham dersom han ikke er mer interessert i sette seg inn i min situasjon greier jeg ikke. For en periode mens man prøver å finne ut av ting sammen, ja... men ikke på sikt.

"Det er jo ingen andre med den diagnosen som er så dårlig som deg" sa han i dag... men hvordan vet han det? Han kjenner jo ingen andre, og han prøver ikke å finne ut av det heller.
Så lurte han på hvorfor jeg er dårligere nå enn for noen år siden... men som jeg sa, for noen år siden var det bare oss to, og jeg kunne gå på jobb og komme hjem og være sliten uten at det var noen store krav til meg. Klart det merkes at man har to små som også krever sitt, og man ikke bare har seg selv og sitt å tenke på.
Og je ghar nok også blitt dårligere etter svangerskapene, samt at det først er det siste året jeg har hatt BÅDE jobb og barn å ta hensyn til.

Jeg prøver så godt jeg kan å forstå ham. Jeg forstår og ser at det faller mer på ham pga at jeg ikke er i form, og jeg forstår at han trenger en strekk på sofaen etter at ungene er i seng, og jeg forstår at han kan være grinete fordi han er sliten.
Så hvorfor kan ikke han prøve å forstå meg?

Jeg har det ikke ok med meg selv heller. Det er ikke ok å alltid være dønn sliten, alltid ha dårlig samvittighet for alt man ikke orker, alt man ikke får gjort, at man ikke strekker til, alltid ha i bakhodet at man bude gjort litt mer, orket litt mer, strukket seg litt lengre.
Jeg kan leve "fint" med smertene, men jeg har det ikke fint med mitt manglende overskudd...

Han synes jeg er en stor egoist, som bare tenker på å jobbe og sove... han ser ikek hvor hardt jeg faktisk prøver, hvor mye det koster meg å gjøre det lille jeg gjør, hvor mye det koster å faktisk fungere i jobb...

Sorry... er bare frustrert og såret i dag, skal gi meg nå

09. september 2008 12:50:25

Litago, dette var trist å høre, blir så lei meg på dine vegne
Virker ikke som han han mye empati den mannen der, dessverre..
Det der med at ingen andre med FM er så dårlig som deg, det er det dummeste jeg har hørt, for du har rett, hvordan kan han vite det? Han skulle lest noen av innleggene her inne, da hadde han fortstått hvor dårlig enkelte var.
Jeg føler meg litt sånn mitt på treet i graden av fm, sånn i forhold til hvordan jeg hører andre har det. Likevel er det virkelig ikke mye jeg klarer. Jeg har ingen barn og ingen mann, så slipper mye av det arbeidet du har hjemme. Jeg har vært sykemeldt og på rehabilitering i 2,5 år nå, og har nesten ikke orket noen ting, er så vidt jeg orker å treffe vennene mine en sjelden gang. Og skal love deg at jeg sitter mye stille og rolig i god- stolen eller ligger mye i senga og slapper av, ikke fordi jeg har har lyst men fordi jeg må for at smertene ikke skal bli altfor sterke og uutholdelige.
Og likevel, det fins mange mange fm'ere som har det mye verre enn meg!
Det vet jo du, men det burde mannen din også satt seg inn i.

Dessuten, det viktigste av alt, det er jo ikke viktig for dere to hvordan andre har det, det viktige er at dere konsentrerer dere om deg og hvordan du har det, og finner løsninger deretter. Sikkert lurt å dra på et sånt kurs som det blir fortalt om over her, hvis han er villig til å prøve å hjelpe og forstå, så er det det minste han burde bli med på.. han kan vel ikke si nei til noe sånt hvis han har et håp om å få dette til å fungere..

Det må virkelig være vanskelig å bo sammen med en som ikke forstår, all den dårlige samvittigheten han gir deg gjør at du bare blir verre, psykisk stess er like ille som fysisk stress, så dette er jo ikke et godt miljø for deg, foreløpig iallefall. Får håpe at det bedrer seg Håper dere kan finne ut av dette. Kanskje duere må sette dere ned i ro og mak og snakke skikkelig ut om dette?

Mange klemmer fra Susanne

09. september 2008 13:19:42

Hvis du går inn på revmatismesykehuset.no finner du linken til lærings-og mestringsopphold.

Der kan du printe ut søknadskjema eller du kan ringe dem så sender de til deg. Du må ha et skriv fra lege på søknaden, men det får du.
Kan være ganske lang ventetid så var jeg deg ville jeg kastet meg rundt å fått fart på sakene

Mail adr. min hvis du vil vite enda litt til er maria_ho2@msn.com

Min samboer var veldig forståelsesfull før vi dro dit å, men han synes det var veldig lærerikt å være med.
Siden mannen din ikke kjenner andre med fm er det nok ikke alltid lett å sette seg inn i situasjonen. På det kurset treffer han jo både andre med fm og andre pårørende. Når han får snakket med og sett at andre også sliter får han kom et annet syn på ting (håper jeg da).

Marianne

09. september 2008 16:03:31

Når jeg fortalte min samboer at jeg satt og leste om FM så sa han bare til meg det at jeg måtte ikke lese meg syk! Da ble jeg irritert kjente jeg.
Man jo lese om det for å forstå hva sykdommen er og finne ut av hva man kan gjøre for å få det bedre med seg selv.

09. september 2008 18:12:14

Litago: Hvor mange gode dager har du i løpet av ei uke?? Hvis du gjennomsnittlig har en eller to dager med energi og tiltakslyst, syntes jeg barna og mannen din fortjener de dagene, og ikke jobben din. Slik tenker jeg i forhold til ungene. Når barna blir større, kan jeg heller bruke de kreftene jeg har på jobb...

Og et annet tips: fm forbundet arrangerer mestringskurs for unge med fm i november. Sjekk det ut her på hjemmesiden under kurs og reiser, eller ring forbundet. Jeg har meldt meg på og skal gå sammen med mannen min. Gleder meg veldig til det Kanskje vi ses??

09. september 2008 23:57:35

Fargeklatten: Vanskelig å svare på hvor mange gode dager jeg egentlig har. Jeg har en 70% stilling, men jobber veldig periodevis nå. Har 4 netter i slengen, for å så å ha ei uke fri. Før jobbet jeg type to av, to på, to av, tre på osv... og det var MYE mer slitsomt.
Men mannen min sa i frustrasjon i dag at "du har kanskje 3 gode dager i måneden!". Og han er nok ikke langt unna. Men underlig nok klarer jeg jobben, selv om jeg er utslitt etter en økt. Men det er innmari lavt tempo på natta, og vi sitter mye og slapper av, ser på tv, hviler (sover sjelden, bare slumrer i så fall, mens man sitter på nåler).

Mellom jobbøktene hangler jeg i vei, men denne nye turnusordninger har nettop pstartet, så jeg vet ikke helt hvordan det vil bli nå med såpass lang fri. Knaskje kan jeg bruke et par-tre dager på å komme meg, og ha resten av uka med ok dager...