Kjempefortvilet jente.

Forum

Kjempefortvilet jente.

«

Forrige emne

|

|

Neste emne

»

Du må være logget inn for å få tilgang til forum. Du kan gjøre det her

Forfatter	Melding
	28. september 2008 18:12:43 Om noen kan hjelpe med gode råd er jeg evig takknemlig. Jeg er en jente på 29 år som alltid har vært pliktoppfyllende og skikkelig stå-på jente. Har spilt fotball siden 6 års alderen og har alltid vært superaktiv ellers. Har hatt to ekstrajobber samtidig som jeg studerte på univ/høyskole i fire år og har jobbet full tid i fem år etter skoletiden. Jeg fikk til slutt jobb i lukrative bedrifter pga min bakgrunn og her jobbet jeg masse, masse men på engasjement i flere år. 1 års kontrakter. Jeg jobbet mange helger og kveld, sa alltid ja og stilte alltid opp når jeg ble spurt. Sosialt liv ble satt til side fordi jeg trodde jeg skulle få en belønning til slutt. Dette fikk jeg til slutt, men på en måte jeg aldri hadde kunnet forestilt meg. Jeg reiste så på en utenlandsreise til østen med jobben hvor jeg jobbet 12 timer hver dag uten god søvn, riktig og nok mat. Dette skjedde i fjor høst. Jeg fikk et virus der nede pga lufta, noe som satte meg helt ut av spill, og jeg ble ikke bedre med tiden. Jeg presset meg til å jobbe og trodde alt var i orden. Jeg ville ikke fremstå som lat og ikke en ståpå-jente. Men så sa kroppen STOPP, bokstavelig talt, jeg kollapset til slutt, var svimmel, kvalm og sov 14 timer i døgnet. Fikk blemmer i munnen ved stress som hovnet opp og sprakk. Jeg gikk til mange leger på sykehus og de konkluderte med at jeg hadde fått et virus i Kina og ble derfor langtidssykemeldt. Jeg hadde samtidig gått med kyssesyka i kroppen i flere år fikk jeg opplyst, og siden jeg var avhengig av å gå til fysioterapeut pga mine nakke/ryggplager mente legen min at jeg burde kommet meg til en revmatalog i tilfelle det skulle være noe annet også. Så jeg gikk altså til denne personen noe som kostet sykt mye (1400)og så fikk jeg diagnosen på bakgrunn av min sykdomshistorie og at jeg fikk fryktelig vondt når hun tok slike punktsjekk på kroppen. Jeg fikk erklært at jeg da hadde denne sykdommen fibramyalogi. Hele livet ble ikke satt på hodet av dette da men pga av arbeidsgiveren sa meg opp i sykemeldingsperioden, de skyldte på budsjetter osv. De hadde ikke bruk for meg lenger og jeg følte meg støtet ut fordi jeg var syk samtidig med at jeg registrerte at de satset på nye fjes i denne bedriften. Dette var fryktelig vondt for meg men alstå ingen vei tilbake. Jeg sto uten god helse og en jobb. Riktignok var jeg lettet over å komme meg bort fra denne stressbedriften men det gjorde vondt av måten det ble gjort på. Kontrakten min (1 års) gikk jo riktignok ut men det var ikke fair syns jeg. Ble tross alt syk under oppdrag i regi av bedriften men da jeg altså ble syk så var det ikke så mye som en blomsterhilsen. Ikke at det betyr allverdens men det var nesten ikke dialog under sykemeldingsperioden. Yrkesskade var det heller ikke, fordi du enten måtte ha blitt forgiftet eller mistet en hånd. Det må visstnok vises på deg. Jeg ble altså sykemeldt i 10 måneder og bestemte meg for at dette skulle jeg klare å komme fra. Nav var i ferd med å innkalle meg til sånn samtale etter 12 mnd siden sykepengene går ut, men jeg ville det annerledes. Jeg ville gi utdanninga mitt et forsøk til, fire år forgjeves eller til nytte?! Jeg søkte derfor på jobber og tilslutt var det noen som ville ha meg, jeg startet der 18 august i år. Ble lovet gull og grønne skoger og turte ikke fortelle hva som egentlig hadde skjedd med meg mtp helsen i redsel for at de heller ville valgt noen andre siden jeg hadde vært så syk i forkant. Jeg nevnte ikke noe om dette, men sa at jeg ikke taklet stress så godt. Sjefen sa at: nei her er det ikke sånn osv. MEN desverre ,så har alt blitt totaltkaos. Nå har jeg jobbet der i 1 og en halv mnd og jeg har det verre enn noen gang. Det er et evig jag,løp og kjør hver dag. Jeg løper for å rekke tidsfrister hver dag. Jeg rekker ikke tidfristene fordi jeg ikke har fått den nødvendige opplæringen heller. Jeg blir sint og humøret mitt er uten smil. Når jeg kommer hjem må jeg legge meg rett ned for å sove. I helgene har jeg ikke energi til noe. Trening har jeg måttet trappet ned med, men da får jeg nakkeproblemer igjen. Jeg er avhengig av å trene kroppen hvis ikke kommer smertene igjen. Da jeg var sykemeldt klarte jeg det å trene bra men nå har jeg ikke energi til å gå på senteret mer. Så jeg faller mellom to stoler. Blir det stress som det er hver dag, så blir jeg kvalm og svimmel og helsetilstanden forverres. Det stikker i magen og nakken og har attpåtil fått laktoseintoleranse-tåler ikke melkeprodukter mer- har løs og irritert mage. Har lyst til å slutte på dagen men har lån på leiligheta som jeg kjøpte for over 1 år siden og er redd denne går på tvangssalg hvis jeg ikke står på. Har 3 mnd oppsigelsesfrist og ingen prøvetid heller på den nye jobben. Jeg vil jo jobbe men vil bare ikke ha en jobb som er så stressende, vil ikke ha en jobb som du løper ut, inn, ut, inn for å rekke tidsfrister. Jeg har vært sykemeldt i 10 mnd og man får jo bare hjelp i ett år. Etter det er det slutt med mindre du ikke jobber i 6 mnd har jeg hørt, da du har krav på ny maksperiode. Jeg er så fortvilet. Har også hørt at du ikke har rett til rehab penger hvis du går ut i jobb igjen, for da må du jobbe nye seks måneder. Noen som vet dette?! I tillegg er det ingen som forstår siden jeg ser frisk ut utenpå, folk tror jeg er lat og ikke orker jobbe. Det føles så urettferdig og råttent. Jeg prøvde virkelig komme tilbake nå og begynte i 100 pros i den nye jobben, men må bare innse mine begrensninger og kaste inn håndkleder. Jeg takler ikke stress mer, jeg får vondt av det. fryktelig vondt. Jeg forsøkte men kom til kort, men hvordan skal jeg komme ut av det uten å måtte gå helt til grunne økonomisk og psykisk. Jeg står med gjørme til hoften i en hengemyr, vet at mange andre har det verre men jeg trenger virkelig noen råd for å prøve å komme opp av denne myra. Hvilke rettigheter har jeg etter 10 mnd, hva med rehab-penger? Noen som vet? Takk for at du leste dette og svarte. Takk Hilsen fortvilet jente på 29
	28. september 2008 19:08:14 Hei Jeanette Det en tøff historie du har fortalt. Først må jeg si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen! Jeg er 33 år, har alltid vært en pliktoppfyllende jente med mange jern i ilden, lange studier og masse jobbing i tillegg, pluss at jeg var opptatt av at alle rundt meg skulle ha det bra. Og jeg glemte meg selv opp i alt sammen. Er nok derfor jeg har fått fm... Nå er jeg på rehabilitering på 2.året, og har i høst begynt såvidt i litt jobb igjen, bare 15- 20%. Jeg har nå lært å ta vare på meg selv, og er utrolig forsikitg med hva jeg tar på meg av plikter osv Jeg mener det er uhyre viktig at du nå tar kontakt med nav igjen og får sykemeldt deg på nytt, hvis ikke vil du bare bli verre og verre. Jeg vet ikke helt hvordan reglene er når du har begynt i full jobb igjen, men uansett så har du 2 mnd sykemeldingstid igjen på det 1. året. Jeg tror man kan være sykemeldt utover dette året hvis det er spesielle årsaker til at dette er nødvendig, og dette er jo absolutt et sånt tilfelle. Det er både i din og navs interesse at du nå får tid til å roe ned igjen, hvis ikke vil du jo som sagt bare bli verre, og det vil jo bli et større økonomisk tap for nav hvis du skulle blitt uføretrygdet i ung alder fordi du ikke har fått mulighet til å stoppe opp nå når du virkelig trenger det. Du sier du har fått fibromyalgi, og du sier at du klarte å trene en del når du var sykemeldt, og at dette var nødvendig for at du ikke skulle få smerter. Det kan høres ut som din fibromyalgi ikke har kommet så langt enda, siden du klarte å trene såpass når du var sykemeldt. Derfor har du jo også sjans til å hindre at det ikke blir verre sånn du ikke klarer å trene lenger, nettopp fordi smertene har blitt for sterke til å klarer å trene., Stress er det verste for fibromyalgi, så dette er det viktig å få bort. Du kan ikke snakke med fastlegen din om dette? Først fastlegen, og få med deg legen på at ny sykemelding er den eneste muligheten. Ta deretter en prat med nav og si at du må komme deg på rehabiliteringspenger når de to månedene er over (når du har vært sykemeldt i 1 år). Dette måå de gå med på, hvis de kjenner til hvordan det er å ha fm og hvordan fm utvikler seg hvis man ikke tar hensyn til seg selv. Hvis ikke dette går i orden så er det store sjanser for at dette går heeelt galt.. Men ikke fortvil, du har fortsatt mulighet til å hindre at fm'en utvikler seg til noe helt uuholdelig, hvis du bare lærer å ta hensyn til deg selv Og selvfølgelig, at støtteapparatet rundt deg, som leger og nav, også tar hensyn til deg og hjelper deg. Ang lån på leiligheten din, så er jeg i akkurat samme situasjon som deg.. har lite utbetalt i måneden, og er singel så det er vanskelig økonomisk. Men jeg spinker og sparer hver krone, så det går på et vis Alt går Det viktigste er at vi tar vare på oss selv på best mulig måte. Håper det ordner seg for deg! Hold oss gjerne oppdatert! Og forresten, velkommen til forumet Stor klem, Susanne!
	28. september 2008 21:26:20 Tusen takk for dine gode svar oppegående jente, Susanne! Ja, trening og trening. "trening" er vel det rette ordet. Får jo ikke gjort som jeg ønsker da, fotballen er kuttet helt ut. Tåler ingen løping men det kan jeg forsåvidt leve med. Når jeg eventuelt kommer meg til et senter så er det kun for bevegelsens del. Har mistet masse muskelmasse men er så hapy bare jeg klarer gå å få beveget meg litt, det handler vel kanskje å være en del av miljøet bare. Det er ikke 100 prostent uttelling på noe trening men 20 prosent for å beskrive det jeg driver med de få gangene jeg faktisk orker. I fem måneder klarte jeg ikke gjøre noe som helst, prøvde meg på trening men det satte meg rett og slett veldig tilbake. Da jeg gikk opp trapper måtte jeg ta meg til gelenderet for å ikke ramle. Men du har nok rett i at jeg ikke per nå har den hardeste varianten for vet at mange har d verre enn meg sånn sett. Takk og pris og håper det blir der. Men akkurat nå er jeg tilbake der jeg var fordi jeg muligens har presset for hardt og det er frykten min at det da skal bli som de som er hardest rammet av dette. Det som gjør meg sint er at myndighetene gir blaffen i oss som lider av dette. De punktsmertene som man har hjelper det faktisk på å få litt behandling på, og jeg gikk til fysio helt til jeg måtte prioritere mat og hus først. Man får ingen kompensasjon for noe og det er takken for alle skattepengene man gir hvert år til alt annet. Det var godt å høre din historie. Håper det går godt med deg også og så skal jeg holde deg oppdatert når jeg vet mere. Håper bare ikke dette utvikler seg og jeg er evig takknemlig for at jeg ikke ligger brakk hver dag.
	28. september 2008 21:40:45 Forresten så hadde jeg en fantastisk fastlege som hadde pasienter med samme diagnose men han har desverre flyttet og nå må jeg lete etter en ny. Men tror jeg skal prøve å kontakte han igjen. Han sa jo den gangen at jeg ikke måtte finne på å begynne i 100 prosent men jeg trosset det og han fikk vel rett. Jeg feilet men likevel ville jeg vel bevise for omgivelsene at jeg ikke var syk og lat. Men fikk i det minste en lærdom ut av det at helsa faktisk kommer først. Jeg har det sånn nå at jeg hater stress og jeg skjønner absolutt hva du mener Susanne med din historie. Det er godt å kunne si det rett ut. vel, det er et halvt år siden jeg var hos revmatalogen men jeg har vel bare forskyvet dette fremover før jeg nå innser mine begrensninger. Jeg kjenner meg også igjen i det du sier at du vil alle vel rundt deg. Sånn er jeg også. En annen ting jeg har merket er at jeg har problemer med høye lyder, høy musikk og store kjøpesentre med masse folk. Det blir fryktelig mye bevegelser og får problemer med å fokusere. Det er en grusom følelse noen ganger, det gynger...høres kanskje helt fjernt ut men tro det eller ei det er helt sant. Det har blitt sånn at man liker seg best i rolige omgivelser uten for mye støy, og folk spør om jeg er blitt gammel..hehe, må nesten le men håper for all del at det ikke er det da
	28. september 2008 22:11:54 Kjære Jeanette! Fikk bare lyst å ønske deg velkommen til forumet. Godt at du fant et sted å kommunisere med likesinnede midt i fortvilelsen. Hør på Susanne. Det finnes ikke noe viktigere enn å gire helt ned og la kroppen få bestemme alt selv. All tøying av grenser pleier å straffe seg. Jeg fikk fibromyalgi etter en større operasjon da jeg var 11 år, men ble ikke syk av det før jeg var i slutten av 20-åra. Skrangla meg gjennom noen vanskelige år på jobb til jeg var 35. Da ble jeg 100% uføretrygda. Så fort jeg slutta å jobbe og kunne bestemme over livet mitt selv, så ble jeg sååååå mye bedre. Jeg lærte å ta godt vare på meg selv på alle mulige måter og fikk likevel mye ut av tilværelsen uten en tradisjonell jobb. Tok småjobber og kurs, jobbet litt for meg selv hjemme, reiste mye mm. Jeg mener ikke å oppmuntre deg til å søke trygd - for all del. Forsøker bare å si at du ikke må se altfor svart på framtida. Det går an å leve et meningsfylt liv med fm - bare litt anderledes enn man hadde planlagt. Nå har jeg nylig runda 57, og bortsett fra de siste 2-3 årene har jeg klart å holde fibroen i sjakk med morsjon og strengt kosthold. Det går an! Ikke mist motet. Det høres ut som du har mye å gå på tross all dritten. Ønsker deg lykke til!!!
	28. september 2008 22:32:11 Takk til deg også Elle. Jeg forstår hva du mener og at du ikke oppfordrer meg til det... Problemet mitt er vel at jeg er så "hyperaktiv" og ikke får være akkurat det mer...men må vel bare lære meg å leve som man skal med dette. Så godt å høre fra noen med erfaring som deg og Susanne. Jeg fikk helt sjokk da kroppen ikke ville mer, men jeg har tro på at man kan holde et visst aktivitetsnivå bare det foregår uten stress og frister og ikke minst påta seg alle plikter her og der. Men er det noen av dere der ute som kjenner seg igjen i dette med mye folk feks på butikker, bevegelser osv i synsfeltet? Det at man blir svimmel av det hele,,,, Det skjer jo ikke hver gang da men noen ganger.
	28. september 2008 22:45:24 Åja, kjenner meg helt igjen. Det går ganske greit så lenge jeg går i "min" butikk, "mitt" kjøpesenter osv. sånn at jeg kan finne fram uten å måtte tenke, men jeg er helt utslitt etterpå. Blir svett, svimmel skjelven av støy, mas og for mye folk. Likevel, på tross av at jeg trives best hjemme alene i stillhet, så er jeg fremdeles den hyperaktive personen jeg engang var. Innvendig. Hjernen går for fult og jeg har alltid mange prosjekt på gang i hodet - det kan være bare hverdagslige småting, men det spinner alltid noe rundt der oppe. Etterhvert så har jeg lært meg å holde høyt hjernetempo uten å stresse hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg blir iallfall mer stressa av å prøve å ikke tenke på noe. Fantastisk egentlig hvordan vi tilpasser oss
	29. september 2008 16:32:33 Hei Jeanette og velkommen Tøff historie du forteller. Håper d ordner seg for deg etterhvert. Vil bare kommentere d du skriver ang butikksentre osv. Kjenner meg så utrolig godt igjen. Kaller d "foillkaill" jeg. Lyder, bevegelser, masse lys fra alle kanter er helt pyton. Jeg har d værst på høsten og vinteren når jeg er på d dårligste. Og spesielt hvis d er dårlig vær. Merker dette i alle store rom egentlig - spesielt hvis d er masse folk der. Kobler inn en link her, men du har kanskje lest den. http://www.fibromyalgi.no/forside...rdagsprat/oemfintlig_for_hoege_lydar Ha en fin kveld Piami
	30. september 2008 18:03:14 Hei Elle. Leste her at du holdt fibro i sjakk med strengt kosthold og mosjon.Tenkte på om du hadde lyst til og fortelle litt mer om det. Er det en spesiell diett du bruker og hvilken form for mosjon. Jeg trener litt selv,men det er vanskelig med så mye vondt.. på forhånd takk skal du ha!!!!
	01. oktober 2008 01:30:44 Hei Blåveispiken ! Velkommen til forumet. Fint navn du har forresten - blåveis er så fine Du spør om trening og kosthold. Jeg valgte bevisst ordet "mosjon" isteden for trening fordi trening generelt bare gjør ting verre for meg. Da jeg fikk diagnosen i 1986 var det ikke en oppegående kjeft som visste noe om fibrositt som det ble kalt den gangen. Jeg fikk et ord, og det var det. Ingen råd, ingen internett, absolutt ingenting. Jeg hadde flere sykdommer som plaget meg mer og som gjorde at jeg ikke klarte å fortsette å jobbe. Fibrositt-diagnosen var noe min snille lege nærmest ga meg for å komme meg gjennom trygde-løypa. Derfor var ikke jeg heller så opptatt av å finne ut så mye - ikke til å begynne med. Mye gikk av seg selv. Samtidig fikk jeg en haug med mat-allergier. Disse hadde nok ligget latent lenge, men brøt ut samtidig som alle mine andre sykdommer ble verre. Dette var egenltig til god hjelp. De gjorde meg oppmerksom på hvor viktig kostholdet var, og jeg sluttet automatisk med alle verstingene som koffein, nikotin, alkohol, melk og andre ting etterhvert som jeg oppdaget at jeg var allergisk for dem. Ellers prøvde jeg bare å leve sånn generelt sunt uten å gå for dypt inn i det. Med år, tid, forverring og mer fokus så har jeg lært meg mer om hvordan kroppskjemien påvirkes av alt som puttes inn i munnen. Glem aldri at fibromyalgi er en kjemisk sykdom. Uten å være fanatisk på noen måte, lever jeg idag i overensstemmelse med at base/syre-forholdet bør våre i riktig balanse. Det er min absolutt beste medisin. Dette har jeg lært meg her og der over lang tid, og er for komplisert å forklare sånn i full fart. Men for alle som er interessert i å lære dette anbefaler jeg en bok som heter pH-mirakelet. Den kan skremme vettet av en nybegynner, og er helt umulig å leve etter, men den inneholder det du trenger å lære for å gripe tak i dette. Når man bare skjønner prinsippene, så er det ingen heksekunst å finne et kosthold man kan leve av uten å måtte unnvære alle favorittene sine. Boka er dyr, men finnes på bibliotek. For tiden leser jeg en annen bok som heter "Food that helps win the battle against fibromyalgia" Den er helt ny, men fant likevel en brukt på amazon for en billig penge. Den er interessant - virker lovende. Tilbake til mosjonen. Jeg går. Eller rettere sagt; jeg GIKK. Det var også noe jeg bare erfarte selv. Alt statisk virket forverrende, spesielt det å sitte stille, jeg måtte være i bevegelse. Jogging var for tøft for meg på grunn av hjerteproblemer. Trening i form av å bevege kroppsdeler i "feil" retning fikk jeg vondt av, men å gå - du verden som jeg gikk. Turer hver dag og et liv uten å eie bil har nok skylda for at jeg holdt fibroen i sjakk veeeldig leeenge. Idag er ikke formen særlig bra lenger - dessverre. Veldig opp og ned, men jeg har ikke gitt opp håpet om å bli litt bedre igjen. Men uansett hvor elendig jeg selv er for tida, så kommer jeg ikke til å slutte å "mase" på dere som er yngre og be dere ta godt vare på dere selv. Jeg har erfart selv at det virkelig nytter, og jeg vil så gjerne oppmuntre alle til å tro at det finnes mulighet for et nogenlunde bra liv selv om man har fått fibromyalgi.
	01. oktober 2008 10:37:41 Hei Elle..Tusen takk for godt svar,godt og få nye tips til hva som er bra og gjøre for oss med fm. Jeg går tur hver dag men det er en prøvelse,har hatt betennelse i kneet mitt ganske lenge nå,og det er vondt og gå. Er også medlem av lokalt helsestudio,prøver forsiktig trening der når jeg føler jeg kan klare det. Tusen takk også for at du kom med boktips og hva du selv gjør med kostholdet. Det er godt og få snakke med andre som har det likedan som en selv!! Ha en go dag Elle!! Klem fra blåveispiken.
	01. oktober 2008 22:39:25 Hei Jeanette I dag ble jeg "foillkaill" igjen Jeg måtte gå fra en danseforestilling datteren min var med på i dag og kunne heller ikke være barnevakt for d nydelige barnebarnet mitt i kveld da moren hennes ville se forestillingen Så tøff i tryne da vettu. Sku kjør hu t forestillinga ( 1 mil en vei )og se forestillinga istedetfor å kjøre hjem i mellomtiden. D var da ikke noe problem liksom... D endte jo opp m at jeg ble skikkelig dårlig fikk masse smerter og ble sittende og gråte. Dette var en skoleforestilling og var kl. 12. jeg tenkte jo ikke på at d kom til å bli mange barn der og sikkert veldig bråkete... Og denne gangen var jeg ute i god tid og selvfølgelig før skolebarna kom inn... 7-8 minutter helt j*** Kjente "foillkaillen" m 1 gang jeg kom inn i resepsjonen i kulturhuset. Å slettes ikke bedre da barna kom inn å satte seg. Og da forestillingen begynte... Datteren visste jo ikke at jeg måtte gå ut, men alikevel... Jeg så heldigvis hennes dans da. Uansett hva jeg hadde valgt i kveld så hadde d liksom blitt galt. Piami ( som feller noen tårer nå )
	01. oktober 2008 22:44:12 Piami, sender deg en trøsteklem Vet så altfor godt hvordan du har det, det er så forferdelig når man går glipp av noe som føles så viktig, det er i slike tilfeller vi virkelig innser hvor dårlig vi er, og når vi først har kommet "dit", så begynner alt annet å se svart ut også, da husker man på alt det andre man heller ikke klarer lenger, også blir man mer og mer deprimert... Håper du får en god natts søvn, og at morgendagen virker litt lysere Stor god bedrings- klem
	01. oktober 2008 23:00:16 Takk for klemmen Susanne. Som jeg sier: du er der bestandig du...
	02. oktober 2008 19:37:22 Skjønner deg utmerket og kan ikke være noe morsomt når du skal være flink mamma. Man får bare lyst å ta et teppe over hodet, noe i ørene og legge seg rett ned og ikke oppleve noen bevegelser. Så all omtanke til deg.. Håper du har blitt bedre. I dag har jeg stresset så mye at jeg har vondt i magen enda fire timer etter arbeidslutt. Må få gjort noe med dette, kroppen vil ik mer. I går kastet jeg opp og dt tror jeg kom av all tidspresset jeg hadde.

Annonsører