Du må være logget inn for å få tilgang til forum. Du kan gjøre det her
Forfatter
Melding
05. september 2008 21:28:18
Jeg har vært sykemeldt et år nå, søknaden om attføring er til behandling. En av de kommentarene jeg har hørt mange ganger i det siste er "vil du virkelig bli trygdet før du fyller 40?" Etter flere måneder med 100% sykemelding forsøkte jeg for noen uker siden med 50% (er lærer, så fra skolestart) - det holdt i tre uker, så var jeg sykere enn jeg har vært siden sist vinter. Det føles som jeg blir syk av jobben.
Den siste uka har jeg tenkt litt på dette. Husker jeg hadde samme følelsen i vinter, da gikk jeg noen uker i 30% jobb, ble helt sykemeldt en uke eller to og sånn holdt jeg på til jeg fikk kjøreforbud (nevrologiutredning) og hel sykemelding i april. Da ble jeg etter noen uker bedre enn jeg har vært på lenge, jeg tenkte at det var våren som hjalp, men nå har jeg begynt å lure...
Så det jeg nå går og funderer på er: Er det bedre å være nesten frisk og utenfor arbeidslivet med det tapet det er sosialt og faglig, eller er det så viktig for meg å få være i jobb at jeg er villig til å bruke det jeg har av krefter på jobb, og leve med til dels uutholdelige smerter? Må innrømme at jeg ikke har kommet til noen konklusjon. Noen synspunkter / erfaringer?
05. september 2008 23:17:53
Det der er ingen lett avgjørelse å ta, men behøver bildet å være så svart/hvitt? Hvis du blir 100% trygda nå, så kan du jo likevel jobbe litt ved siden av.
Jeg var 35 da jeg forlot arbeidslivert, men jeg har aldri angret. Jeg ble så mye BEDRE da jeg kunne bestemme over livet mitt selv, og selv om jeg mistet det faglige og sosiale som du sier, så fant jeg etterhvert andre ting som erstattet dette. Nye venner, nye hobbier, ny måte å leve på. Det er en stor omstilling, men for min del gikk den mye lettere enn jeg hadde fryktet.
Håper du finner ut av det.
Hilsen
05. september 2008 23:28:29
Jeg er enig med Elle, det sosiale du mister ved å ikke være i jobb, det finner du igjen andre steder Og jeg mener jo at vi ikke må slite oss fullstendig ut på en jobb som gir oss uutholdelige smerter, vi skal jo føle at vi lever litt også, og vi har det jo bedre når smertene ikke er så kraftige at de overskygger alt annet.
Som jeg har nevnt tidligere så skal jeg snakke med nav på mandag ang hva som skjer videre med meg. Legen min mente 80% TU var løsningen, og dermed 20% undervisning. Men nå tenkte jeg på det du sa Elle, om at man kan jobbe litt ved siden av selv om man blir 100% trygdet, gjelder dette for TU også? Og hvor mye kan man arbeide i tillegg? Hadde det gått an at jeg beholdt mine 20% med undervisning og likevel hadde fått 100% TU? Hvis det går, så hjelper jo det masse på økonomien! Jeg må finne alle sånne løsninger, siden jeg er alene med nyinnkjøpt leilighet og stooort studielån...
05. september 2008 23:33:23
Og du Klumpen, det der med at folk spør deg om du virkelig vil bli trygdet før du blir 40, det skal du ikke høre på. Vi har da virkelig ikke bedt om å få fm, og det er ikke vår skyld at fm har rammet oss før vi er 40!!! Jeg tenker at hvis jeg er forsiktig nå fremover noen år, prøver å bygge meg opp litt etter litt, kjenne etter hva jeg tåler og hvile mye, så kan det være livet blir lettere når vi blir eldre, iallefall vil det bli lettere (mindre smerter) enn hvis vi sliter oss ut nå, gjør vi det så tror jeg vi ødelegger mye av fremtiden også..
Så vi må jo tenke litt fremover og ta vare på oss selv så godt vi kan. Betyr det å bli trygdet, så heller det enn å bli verre år etter år...
Eller hva?
Vanskelig problemstilling det der..
06. september 2008 12:06:55
Jeg har vel egentlig kommet til at deter bedre å ha et liv enn å jobbe, det er bare en tøff omstilling.
Ang. jobb ved sieden av: Du kan ikke ha annen inntekt før etter et år på ufør (usikker om det er forskjell på TU og fast). Etter det kan du tjene inntil 1G, for tiden ca 70 000,- uten at du får trekk i trygd. Selv må jeg jo gjennom attføring først, så vi får se hva sm skjer
Og jeg mener jo at vi ikke må slite oss fullstendig ut på en jobb som gir oss uutholdelige smerter, vi skal jo føle at vi lever litt også, og vi har det jo bedre når smertene ikke er så kraftige at de overskygger alt annet.
