Fortelle at du har fm

17. oktober 2008 09:04:22

Lurte på dere som ikke er gift, når forteller dere når dere treffer en at dere har fm? Eller dere som er gift om dere fikk det før dere traff mannen (eller kvinnen) i deres liv. Har møtt en fyr, virker veldig grei og oppegående (har ikke kommet lenger enn det), men får meg liksom ikke til å si noe... Forrige gang gikk det i vasken så det suste pga fm'en og det store spørsmålet om barn. Er glad det gikk i vasken, men man får jo en støkk når man har vært samboere i 1 og et halvt år og det plutselig kommer frem.. Trenger noen gode råd her.. =)

19. oktober 2008 20:56:27

Strutsen, det var et veldig bra spørsmål du kom med!
Jeg er også singel, og har ikke orket å vært på dater på veldig lang tid pga fm. Men som jeg skriver i en annen tråd her så er jeg litt lei meg pga dette, jeg er så redd jeg blir singel resten av livet. Jeg som alltid har tenkt at det er kjærligheten som er det viktigste i livet..

Har ofte tenkt på det du spør om. Når man er så plaget av fm at man ikke klarer å leve et tilsynelatende normalt liv, når man ikke klarer så mye fysisk, ikke klarer for mye hver dag, ikke klarer å bli tatt i pga smertene, og i tillegg må ha masse tid til hvile, og alt dette i så ung alder... Da må man jo nesten forklare hva som er årsaken? Hvis ikke vil den utkårede enten føle seg avvist eller han vil forsvinne fordi det hele er så rart.. Men forteller man om fm så blir mange skremt bort.. Hvem ønsker å gå inn i et nytt forhold når man vet man blir dratt inn i dette....?

20. oktober 2008 19:52:41

Til tvillingmamma: Jo, jeg vil ha barn. Det er det største ønsket jeg har her i livet. Men han jeg var samboer med ville ikke ha barn med meg pga fm'en. Han ville heller ikke gifte seg (likevell) pga fm'en. Vi hadde funnet ringer og kake og alt var liksom klart, men plutselig fikk han det for seg at han ville sitte med full jobb både borte og hjemme fordi han så for seg at jeg ville bli uføretrygdet og invalid etter å ha fått barn. I tillegg visste han at jeg hadde diagnosen før vi i det hele tatt ble sammen. Det er derfor jeg sier jeg er glad det gikk i vasken nå, og ikke etter ringene hadde kommet på. Han gav meg et enkelt valg.

Men det er forferdelig vanskelig. Skal man forelske seg før man forteller det? Eller la den andre forelske seg? Man vil jo ikke såre noen, men heller ikke bli såra selv.. Og forteller man det for tidlig er det en stor sjanse for at den andre blir vettaskremt. Det vil jo før eller senere komme ut om det blir noe mer enn snakk, men det er neimen ikke lett!

20. oktober 2008 23:48:14

Nine, lurer på en ting. Har ikke lyst å si noe om fm jeg heller til folk jeg ikke kjenner så godt, og aller minst til potensielle kjærester. Men hvordan funker det å si nei og/ eller avlyse avtaler, hvis de du har en avtale med ikke forstår hvorfor du til stadighet må avlyse?
Eller hvis den potensielle kjæresten vil ha deg med på helgeturer, fjellturer, sykkelturer... hvordan forklare at man ikke orker, ikke nå, og heller ikke i fremtiden? Man kan jo ikke bare si, "nei det har jeg ikke lyst til.." Da er det stor fare for at han syns jenta er lat eller kjedelig... og da springer han fort i motsatt retning..

21. oktober 2008 21:01:16

Om man kommer dit hen at man finner på en hel masse sammen må det jo være bedre å si det som det er, men på en fin måte. Si at en har veldig lyst å være med, men at det er ikke alltid man har overskuddet som trengs. Og da går det jo an å foreslå andre ting. Det er jo selvfølgelig en sjanse for at han blir skremt unna, men samtidig, om man ikke sier noe så er det som Susanne sier, at man kan virka lat og kjedelig. Og går det for lenge, kanskje vil vedkommende nesten føle seg litt lurt? Man utelater jo en stor del av livet, en del som alltid vil være der, og som alltid må tas hensyn til.

22. oktober 2008 13:15:53

Jeg for min del skjønner ikke hvorfor man ikke skal spille med åpne kort med èn gang?

Selv hadde jeg ikke diagnosen da jeg traff mannen min, men plagene var jo der. Jeg fortalte han da ganske så tidlig at jeg var en "skrangleguri" som trøblet med litt av hvert med skrotten. Litt med humor, men likevel alvorlig nok til at han skjønte at hadde jeg en dårlig dag og ikke kunne være med på noe, var det like hyggelig å kunne ha en hjemmekveld bare vi to. "Ærlighet varer lengst" er ikke bare et ordspill, men det stemmer faktisk.

Når jeg fikk diagnosen, ble det lettere å fortelle både familie og venner hvorfor jeg kan ha en tendens til å droppe ut i siste øyeblikk når det gjelder bursdager, sosiale samlinger osv. Det ble også lettere å håndtere lederskapet i foreningen jeg er med i, fordi jeg alltid må ha en person som kan steppe inn, om jeg har satt meg opp som ansvarlig person på aktiviteter. Min kjære har også fått litt bedre forståelse, selv om det fortsatt tar tid.

Så.. Jeg tror det beste er å spille med åpne kort med en gang. For min del blir det en form for lureri om du lar den som faller for deg tro du er en annen enn du er. -Ikke bare det, men du har kanskje falt hardt selv den dagen du endelig forteller det, og brister helt om han ikke tar det godt imot og velger å gå.
Hva er best? Være åpen fra begynnelsen, eller risikere å få på pukkelen senere fordi man ikke er ærlig? Det å være ærlig er en vinn-vinn situasjon, for takler han det ikke er han ikke mannen for deg. Blir han skremt allerede i begynnelsen vil jeg neppe tro han vil klare fortsettelsen..

For å få folk til å forstå, har jeg bedt de gå inn på hjemmesiden min, der jeg har lagt inn "fibromonsteret" som jeg fant her inne. Den forklarer mye, og gjør det lettere for utenforstående å forstå. -Da blir man ikke sett på som en "deprimert hjemmesitter" heller, de gangene man trekker seg fra ting, eller har mange dager sammenhengende som man er "usosial".

Fortell, men på en positiv måte som ikke sykeliggjør dette for mye.

22. oktober 2008 21:19:26

Hei!

For meg er det en selvfølge å fortelle alle nye mennesker jeg møter at jeg har "helseplager" - (finner på et passende ord alt etter situasjonen). Om det er venninne, kollega, nabo eller potensiell kjæreste, så vil det jo bli helt umulig å fortsette et normalt samvær med vedkommende hvis den andre ikke er klar over at jeg feiler noe. Jeg pleier bare å si at jeg er uføretrygda, at jeg har litt muskelproblemer eller noe lignende. Et par tre setninger om at jeg ikke er like sprek som alle andre og ikke kan delta i en del ting. Jeg pleier også å fortelle det så muntert som mulig. Dette har som regel funka bra for meg. Da er kortene lagt på bordet fra starten av.
Personlig vill jeg blitt rasende og dønn skuffa hvis jeg traff en fyr som ikke fortalte meg om eventuelle begrensninger i helsa si fra første møte. Jeg ville føle meg sviktet og løyet for og lempa han på hodet ut av livet mitt. Men å bruke en hel kveld på å diskutere kompliserte diagnoser tror jeg ingen har godt av

23. oktober 2008 21:36:27

Enig med deg strutsen!