Forum

Å bli tatt på alvor.

«

Forrige emne

|

Ung med FM

|

Neste emne

»

Du må være logget inn for å få tilgang til forum. Du kan gjøre det her

Forfatter	Melding
ukjeint	15. januar 2012 13:30:48 Jeg føler meg til tider stigmatisert. Jeg har ikke bare fibromyalgi. Jeg har endometriose, ADHD og bipolar lidelse type 2. Det å ha fibromyalgi og være bipolar virker som gode grunner til å plassere meg langt bak i helsekøen. Det føles som om det gir de rett til å ignorere meg. Jeg får av og til inntrykk av at "de intense smertene kommer ikke av noen reelle skader i kroppen". Nå er jeg på min sjette uke på krykker. Jeg opererte venstre kne for fire år siden - og i epikrisen står det at de trudde jeg måtte tilbake kort tid etterpå for en ny operasjon. Dette er første krykkeperioden der jeg ikke merker bedring, men er blitt såpass mye verre at jeg holder på å svime av og må spy etter å stå oppreist ett par minutt. Det funker ikke å sitte med benet ned heller, da det må være høyt for å "bare gjøre vondt". Men det er jo noe som jeg bare må vente på at skal gå over. Ett eksempel på meg og min følelse av at jeg må være hypokonder er blindtarmen min. Jeg bestemte meg for at smertene ikke var så ille. Greit det var mer smertefullt enn tidligere magesmerter (endometriose), men jeg kunne vente på at det gikk over da jeg ikke lå å vridde meg. Litt over ett døgn etter at smertene kom ble jeg liggende å vri meg og klarte ikke gjøre noe som helst. Dro da på legevakta etter overtalelse fra de rundt meg. Legen trodde det ikke var noe, men ville sende meg på sykehus for å være sikker. Etter å vente tre timer på taxi bortover, en smertefull taxitur, og å bli overlatt til meg selv for å finne riktig avdeling, ble jeg plutselig kjørt rett inn på operasjons-salen. Legen som undersøkte meg ved innkomst sa at han var overrasket over hvor lite smertene syntes på meg. Når jeg voknet fikk jeg beskjed om at hadde jeg kommet noen minutt senere ville det trolig vært for sent. Sånn er jeg og mine smerter. Legene er egentlig informert om det, men de "glemmer det" når jeg kommer dit og tar opp ting jeg vet ikke har sammenheng med fibromyalgien. "Det er bare lav smerteterskel og psykiatrisk innbilning". Hvordan klarer dere å formidle "problemene" godt nok til å bli tatt på alvor? Kristine
sunnmøringen	16. januar 2012 15:52:11 Hei. Kjenner til den følelsen ja. Det er nå tydelig at du tåler mye smerte, så det blir helt feil at de sier du har lav smerteterskel. De bør jo skjønne at man kan få andre smerter selv om man er så uheldig at man har denne sykdommen. Jeg merker at jeg vegrer meg for å si hvordan jeg har det, nettopp for jeg er redd folk skal tro jeg er hypokonder, og så tenker jeg at "det hører vel bare med". Av og til ønsker jeg at sykdommen viste utenpå kroppen. Jeg får nemlig ofte høre " er du bra i dag, det var nå godt" men jeg er jo langt fra bra, bare ikke så dårlig som enkelte dager, og dermed klarer jeg å ta meg sammen litt. RK
ukjeint	17. januar 2012 12:14:45 Jeg tror vi i hvert fall har høy smertetoleranse, men så lenge "stempelet" med lav smerteterskel forblir der frykter jeg at vi sjelden blir tatt alvorlig. Det vil aldri være slik at man "bare" har ett problem som er fasiten på alle plagene. Fibromyalgien innebærer mye mere enn jeg var klar over (var på RNNK i Tromsø på en fibromyalgigruppe, og der lærte jeg utrolig mye), men der ble det også poengtert at alle med fibromyalgi har lav smerteterskel. Men hvis vi slår oss til ro med at vi har lav smerteterskel, hvordan eliminerer det muligheten for at kroppslige smerter kan være andre, muligens alvorlige ting som krever operasjon? Kristine

Forfatter

Melding

ukjeint

15. januar 2012 13:30:48

Jeg føler meg til tider stigmatisert. Jeg har ikke bare fibromyalgi. Jeg har endometriose, ADHD og bipolar lidelse type 2. Det å ha fibromyalgi og være bipolar virker som gode grunner til å plassere meg langt bak i helsekøen. Det føles som om det gir de rett til å ignorere meg.

Jeg får av og til inntrykk av at "de intense smertene kommer ikke av noen reelle skader i kroppen". Nå er jeg på min sjette uke på krykker. Jeg opererte venstre kne for fire år siden - og i epikrisen står det at de trudde jeg måtte tilbake kort tid etterpå for en ny operasjon. Dette er første krykkeperioden der jeg ikke merker bedring, men er blitt såpass mye verre at jeg holder på å svime av og må spy etter å stå oppreist ett par minutt. Det funker ikke å sitte med benet ned heller, da det må være høyt for å "bare gjøre vondt".

Men det er jo noe som jeg bare må vente på at skal gå over.

Ett eksempel på meg og min følelse av at jeg må være hypokonder er blindtarmen min. Jeg bestemte meg for at smertene ikke var så ille. Greit det var mer smertefullt enn tidligere magesmerter (endometriose), men jeg kunne vente på at det gikk over da jeg ikke lå å vridde meg. Litt over ett døgn etter at smertene kom ble jeg liggende å vri meg og klarte ikke gjøre noe som helst.

Dro da på legevakta etter overtalelse fra de rundt meg. Legen trodde det ikke var noe, men ville sende meg på sykehus for å være sikker. Etter å vente tre timer på taxi bortover, en smertefull taxitur, og å bli overlatt til meg selv for å finne riktig avdeling, ble jeg plutselig kjørt rett inn på operasjons-salen. Legen som undersøkte meg ved innkomst sa at han var overrasket over hvor lite smertene syntes på meg. Når jeg voknet fikk jeg beskjed om at hadde jeg kommet noen minutt senere ville det trolig vært for sent.

Sånn er jeg og mine smerter. Legene er egentlig informert om det, men de "glemmer det" når jeg kommer dit og tar opp ting jeg vet ikke har sammenheng med fibromyalgien. "Det er bare lav smerteterskel og psykiatrisk innbilning".

Hvordan klarer dere å formidle "problemene" godt nok til å bli tatt på alvor?

Kristine

sunnmøringen

16. januar 2012 15:52:11

Hei.

Kjenner til den følelsen ja. Det er nå tydelig at du tåler mye smerte, så det blir helt feil at de sier du har lav smerteterskel. De bør jo skjønne at man kan få andre smerter selv om man er så uheldig at man har denne sykdommen.

Jeg merker at jeg vegrer meg for å si hvordan jeg har det, nettopp for jeg er redd folk skal tro jeg er hypokonder, og så tenker jeg at "det hører vel bare med".

Av og til ønsker jeg at sykdommen viste utenpå kroppen. Jeg får nemlig ofte høre " er du bra i dag, det var nå godt" men jeg er jo langt fra bra, bare ikke så dårlig som enkelte dager, og dermed klarer jeg å ta meg sammen litt.

RK

ukjeint

17. januar 2012 12:14:45

Jeg tror vi i hvert fall har høy smertetoleranse, men så lenge "stempelet" med lav smerteterskel forblir der frykter jeg at vi sjelden blir tatt alvorlig. Det vil aldri være slik at man "bare" har ett problem som er fasiten på alle plagene.

Fibromyalgien innebærer mye mere enn jeg var klar over (var på RNNK i Tromsø på en fibromyalgigruppe, og der lærte jeg utrolig mye), men der ble det også poengtert at alle med fibromyalgi har lav smerteterskel.

Men hvis vi slår oss til ro med at vi har lav smerteterskel, hvordan eliminerer det muligheten for at kroppslige smerter kan være andre, muligens alvorlige ting som krever operasjon?

Kristine

Forum

Å bli tatt på alvor.

Annonsører