Du må være logget inn for å få tilgang til forum. Du kan gjøre det her
Forfatter
Melding
20. november 2008 10:43:45
Synes du er knalltøff!
Jeg er noe yngre enn deg og ikke opplevd alt du har, men en ting jeg kjenner meg veldig igjen i er fortvilelsen over å se sine barn slite. Har en datter på 8 år nå i desember, hun har skadet seg selv i ren frustrasjon og slitt med depresjoner fra tid til annen siden to års-alderen. I våres fikk hun ADHD diagnosen og i august startet hun på medisiner. Jeg begynner endelig å se barnet mitt igjen
Lang vei å gå og helt i mål er vi ikke, men hverdagen er lysere. Jeg har aldri hatt noen å snakke med om dette temaet, familie og venner har bare stått på sidelinjen. Så forferdelig, er vel alt jeg har hørt, men få har forsøkt å nå inn til min datter og forstå hennes verden. Der føler jeg at jeg har stått veldig alene. Nå har datteren min fått plass i en egen aktivitetsklubb for ADHD barn og endelig har jeg møtt foreldre i samme båt. Vi er ikke mange og langt fra alle har slitt med så ekstreme ting som selvskading og depresjoner, andre ting ved det å leve med ADHD får jeg jo mer feedback på.
Jeg er lettet over hjelpen vi nå får, men veldig sliten psykisk. Mange tanker som skal bearbeides nå som "stormen" løyer.
Jeg har selv fått ADHDdiagnosen i våres og FM diagnosen nå. Ikke rart kroppen sier stopp etter alt du har vært igjennom sa legen min. Nå prøver jeg å sette på bremsene og hente meg inn igjen. Det er faktisk mange små gleder i hverdagen om vi bare ser etter
20. november 2008 14:33:30
Hei!
Ja en skal jammen være sterk for å takle livet. Det er ikke enkelt å takle selvskading, depresjon, mani og jeg forstår andre som trekker seg vekke for det er ganske så skremmende. Men det er like skremmende å se den "gjør som ingen ting" holdningen som folk rundt oss tar. Kjempebra at du har fått god hjelp nå. Det er bare å strå på og kreve det en har krav på. He he det er jo veldig enkelt å si, men koster svette og tårer. Godt å kunne nå andre i som er i samme situasjon som meg.
Klem fra Linnemor
20. november 2008 22:02:36
Ja, masse svette og tårer, søvnløse netter og tap av venner... Mødre er vi jo livet ut, så søvnløse netter og tårer blir det nok flere av , hehe
Alle de som trakk seg vekk fordi det var for tøft, eller valgte å stå utenfor fordi det ikke var deres problem, var kanskje et tap den gang, men sånn ser jeg det ikke lenger. De som valgte å stå ved siden av meg selv om de ikke hadde gode svar og løsninger, disse er virkelig venner og støttespillere.
Jeg har ei flott venninne i min onkels samboer, hun er ikke så mye eldre enn meg og har barn på alderen med mine. Ikke tante gjennom blod, men gud skal vite at hun har vært mer tante og venninne for meg en noen annen. Hun er i grunn den eneste som alltid har vært der for meg. Ikke engang min egen mor har hatt forståelse eller vist noen form for støtte, verken for mine helseproblemer fra barneårene av eller annet i mitt voksne liv.
Be om hjelp, og å ikke få dårlig samvittighet for å velge bort dem som ikke kan/vil hjelpe og støtte har vært den største utfordringen for meg. Dumsnill av natur, en som aldri klarte å si nei. Nå har jeg lært å sette ned foten og prioritere dem som virkelig bryr seg, både for min egen og barnas skyld. Høres kanskje egoistisk ut for noen, men man må redde seg selv og sine før man kan redde verden
Musikk er god terapi, Bjørn Eidsvåg en av mine favoritter
