Blir vi filosofer?

19. oktober 2008 21:53:50

Jeg skrev litt om dette på en annen tråd (under tråden Kjedelig) men fant ut at jeg ville starte en ny tråd på dette. Har tenkt masse på dette de siste årene, og lurer veldig på hva dere tenker om dette
Limer inn det jeg skrev på den andre tråden:

Jeg tror at vi som har kroniske sykdommer/ plager blir filosofer, fordi vi må finne nye muligheter til å få et rikt liv. Det er vel sånn vi overlever, vi kan jo ikke gi opp, vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Noen ganger tror jeg at det er en grunn til at vi får disse utfordringene, vi skal lære av alt dette, kanskje for å komme nærmere meningen med livet? Jeg tror også at vi lever flere liv, og i de ulike livene får vi ulike utfordringer, og for hvert liv blir sjelen vår eldre og eldre, og vi blir visere og visere i forhold til de tingene som virkelig betyr noe.

Det er jo en mening med alt som skjer, det tror jeg absolutt. Selv om det er vanskelig å takle problemene når man er mitt oppi dem.. Jeg føler jeg har funnet mange svar, funnet mange nye muligheter, men de mørke dagene kommer likevel..
Tror dere at vi fortrenger situasjonen vår og smertene våre når vi jobber med å finne nye løsninger og nye måter å leve på? Tror dere vi blir filosofer fordi vi må bli filosofer for å klare å overleve? Og når vi filosoferer så fortrenger vi den egentlige situasjonen? Og at det er på de mørke dagene vi er vårt "egentlige jeg", for da tør vi kjenne på følelsene våre? Vi filosoferer fordi vi skal slippe å ha de mørke tankene hele tiden?

Har tenkt mye på dette.. vil gjerne høre hva dere tenker om dette

19. oktober 2008 23:13:51

Sender dere noen tanker

19. oktober 2008 23:33:54

Hei Susanne!
Det er et stort og spennende spørsmål du kommer med som jeg kunne ha skrevet en hel bok som svar, men for nøye meg med noen få lite gjennomtenkte ord.
Jeg vet iallfall at for min egen del så filosoferer jeg ikke for å fortrenge virkeligheten. Jeg filisoferer som du sier - mye - men kanskje litt anderledes enn deg. Jeg har mye av fortida bak meg for å si det litt dumt, og ferdig med panikken over mann og barn.
Hjerneaktiviteten er alltid høy, mye å gruble og filosofere over, men sjelden det handler om fibromyalgien alene. Jeg vet ikke hva som er gæernt med meg, men jeg er sjelden ordentlig deprimert. Jeg ser alltid meg selv og livet mitt i en stor sammenheng, og da blir ofte fibroen veldig liten. Jeg har en innbarka tro på at alt skjer til rett sted på rett tid på rett måte. Det må være sånn ellers faller all fornuft og logikk fra hverandre for meg.

Mange sier at hvis man bare gir litt blaffen og tenker på noe annet, så vil man føle seg bedre. For meg er det omvendt. I de periodene jeg er for fokusert på andre ting og ikke tenker på og tar hensyn til meg selv, så blir jeg verre. Jeg trenger den daglige opptattheten av å holde meg i balanse, først og fremst fysisk og spirituelt. Litt mentalt stress kan jeg til en viss grad tåle. Nå snakker jeg altså kun for meg selv. Jeg tror vi alle er litt forskjellige i forhold til dette.

Jeg tror forresten ikke at min fibro har noe med tidligere liv å gjøre. Ikke direkte iallfall. Jeg har hele dette livet hatt en haug med minner fra flere av mine tidligere liv, spesielt det siste før dette fordi det var så kort tid imellom. Har hatt mange sterke opplevelser med dette, funnet steder, folk som kjenner meg igjen osv... kjærester med uoppgjort fortid og hele pakka, men ikke noe som jeg henge på fibroen. Men for mange kan sikkert fibroen også ha røtter langt bakover....det er naturlig.

Syns det er vondt at du sliter så mye med tunge tanker, men jeg forstår deg så godt. Den store digre usikkerheten om hva framtida bringer er tung å bære noen ganger.

Seint og trøtt så dette ble sikkert litt rotete, men håper det blir flere innspill og tanker rundt dette.

20. oktober 2008 16:22:47

Hei Susanne!

Takk for pene ord.
Gammel sjel, sier du – ja, jeg føler meg eldre enn tida nå og da

Du spør hvor kristendommen havner i alt dette. Også et stort spørsmål, men må bare forte meg å si at jeg ikke er kristen, har aldri vært og kommer aldri til å bli. Jeg anser meg selv for et dypt troende religiøst menneske. Føler at jeg er i kontinuerlig kontakt med den energien som noen kaller universet, kjærlighet eller Gud. Men den gud jeg snakker om her har ingenting med Abrahams gud å gjøre, han som er general for de 3 største religionene i dag. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor og hvordan jeg skulle kunne forholde meg til en flere tusen år gammel mytelogi fra Midt-Østen. For meg er Gud noe uendelig stort evig og fantastisk som finnes i alt og alle, hvorfor begrense seg til en gammel vandrehistorie med frykt vold og hat. Jeg har full respekt for at andre slutter seg til en av de organiserte religionene, men jeg verken klarer eller ønsker å begrense meg til det. Dette med reinkarnasjon går igjen i omtrent alle religioner og behøver ikke stå i motsetning til kristendommen, det blir vel en tolkningssak. Alle liv er evige. Liv er energi – energi kan ikke bare stanses.

Klart det kan være skremmende å tenke på at neste runde kan bli ”verre”, men da har man forhåpentligvis glemt at men tenkte på det Jeg prøver heller å tenke at jeg kanskje kan bruke noe av den kunnskapen fibroen gir meg til noe nyttig i en fjern framtid. Jeg fleiper egentlig mye og ofte om alt jeg skal gjøre i neste liv, klarer å se mye humor i det hele.

Jeg vet det kan lyde veldig spennende å ha disse åpne kanalene til fortida, det er det også, men kan til tider være litt slitsomt. Mye å holde styr på. Plutselig har man flere par foreldre, bekjente som en gang var slekt, venner man har myrda osv….

Men tilbake til fibromyalgien. Den har herja i kroppen min i 45 år. Det har vært mye smerter, mye dritt, mange ting jeg har gått glipp av, men likevel så har jeg av litt uforståelige grunner klart å styre utenom de verste depresjonene. Det er som jeg alltid har visst at livet måtte bli sånn. Det betyr ikke at jeg har gitt opp, eller slutta å lete etter løsninger. Heller motsatt. Syns jeg hele tida kjenner etter og tolker dagens vondter for å finne ut hva jeg for eksempel har gjort eller spist eller tenkt feil. Tror jeg alltid vil være på leting. Er ikke så veldig opptatt av en nye vidunderpille, ny behandlingsmåte eller annet som ligner på tidligere piller og behandlinger. Jeg tror, og igjen snakker jeg bare for meg selv, at hvis jeg forstod hvorfor jeg har fibro, så ville jeg også forstå hvordan jeg skal bli kvitt den eller takle den bedre. Da mener jeg ikke bare vitenskapelig/medisinsk, men mer spirituelt. Jeg vet at vi selv velger våre liv og forbereder oss på dem før vi inkarnerer, så for meg koker hele fibrospørsmålet ned til ”hvorfor valgte jeg å leve et liv med fibromyalgi”.

Så mye av min filosofering er å hele tiden se sammenhenger i alt som skjer her og nå i forhold til hverandre,og i forhold til tidligere liv. Veldig mange "hvorfor". Men jeg liker egentlig å gruble og analysere litt - det gir mening i seg selv.

20. oktober 2008 23:49:25

Er det ingen andre som vil bli på filosoferinga da?

20. oktober 2008 23:53:14

Sov godt du også Elle
Stor klem!

21. oktober 2008 10:06:11

Hei Elle
Jeg jobber med mennesker,og har gjort det i mange år i ulike situasjoner.Jeg forstod tidlig at om jeg skulle "overleve" i jobben,måtte jeg kunne lære å beskytte meg selv.
Stenge litt for inntrykk,låse døren til jobben og ikke ta den med hjem.
Sånn her også,jeg må velge ut hva jeg skal lese.
Jeg føler med folk, for noe av den smerten de formidler kjenner jeg selv også.
Men jeg må sile ut hva jeg skal/vil ta del i.Det er ikke for at jeg er en iskald person uten empati,men fordi jeg har lært å sortere og på den måten beskytte meg selv.
Sånn er det bare

"De fleste bekymringer blir det ingenting av",,,,,,,,,,,,sa min snille far,,,,,,,,han hadde ofte rett i det!!
Hilsen Anneli

21. oktober 2008 22:24:24

Hei Susanne !

Nå har vi rota oss langt bort fra fibromyalgi, men det gjøres da på mange andre tråder også, så jeg skal forsøke å svare så godt jeg kan:

Klipper og limer litt jeg:

Vil man altså helst bli ferdig med inkarnasjoner?

Her svarte jeg ut fra litt typisk buddhistisk lære. De tror at etter ett visst antall inkarnasjoner så vil man være ”opplyst” nok til å ikke behøve flere jordiske liv. Dette er de glad for fordi de ser på de jordiske livene som lidelse.

Jeg tenkte nemlig at det var fint å vite at man fikk flere sjanser, flere liv, for da ble ikke dette livet så "endelig", og dermed ble jeg umiddelbart mindre redd for døden og hva som skjer etter døden også.

Ja, sånn tenker nok de fleste av oss. Dette ligger iallfall alltid i bakhodet mitt, ikke bare at jeg får nye muligheter, men jeg er også veldig bevisst at jeg ikke bør ha for mye uoppgjort med folk som jeg blir nødt å ta opp igjen ved senere anledninger. Tilgi dine fiender, snakk ut om problemer osv…

Vet dere hva hun svarte? "Guri malla, nå begynner du å bli litt farlig i tankegangen her syns jeg.."
Stakkars jente, hun må tro at det har klikka for meg. Skjønner at man ikke skal snakke for høyt om alt dette, man vet jo aldri, kanskje man blir tvangsinnlagt på psykiatrisk til slutt, hehe..

Fremmedfrykt har stor kraft her i Norge, og skylles nok stor mangel på kunnskap. Kulturelt er vi ”hjernevaska” på Luther, bibel og at alt annet er ”galskap” Fryktelig trist egentlig. Reinkarnasjon er ikke en egen religion, men formidles jo gjerne gjennom religiøs lære. Denne læren har alltid eksistert. Den er like gammel som mennesket. Det er først nå i nyere tid at maktsyke menn syntes det var lurest å forsøke forby denne lære for å få et strengere grep på oss. Husk at det er kun blant oss ”bibel-skolerte” at dette forbudet eller begrensing eksisterer, og vi er altså ikke mer enn en del av befolkningen her på planeten. Det er ikke noe rart med reinkarnasjon, men det finnes mange teorier om detaljer rundt dette.

Det var litt tull da Men mange tror nok vi er sprøe som har disse tankene.. det er sikkert mange yngre sjeler som ikke er åpen for alt dette enda.. ?

Jeg er litt usikker på hva du mener med eldre og yngre sjeler. Jeg klarer ikke tro annet enn at vi alle er like gamle. Ellers må det jo finnes en fabrikk et sted hvor nye sjeler fabrikkeres etter behov? Tvilende. Vi ble nok alle skapt under Big Bang eller en tilsvarende skapelsesprosess. Alt annet ble jo laget da. Hvorfor ikke vi også. Siden har vi delt oss i flere biter så vi ble flere, deretter inkarnert etter behov, noen ofte, andre mer sjeldent. Når jeg sier gammel sjel, så ser jeg for meg en som har vært her mange ganger og på den måten har fått mye erfaring og er gammel på den måten, men det er altså min måte å tenke på.

Ja du har rett, Elle, jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor noen "der ute" prøver å ødelegge mine muligheter til å bli musiker.

Sånne tanker kan jo være fruktbare noen ganger, men håper du ikke tror jeg mente at du ikke skal slite videre for å nå drømmen din. Det var absolutt ikke det jeg mente. Gi aldri opp en drøm!! Lurte bare på om du stilte sånne spørsmål. Det kan jo like gjerne være du selv som skaper hindringene fordi du egentlig hadde en annen plan, eller fordi noen i din nærhet helt ubevisst sperrer noe for deg eller omvendt fordi dere har noe uoppgjort fra et annet liv, noe annet du må gjøre først….

Jeg tror ikke på straff, men jeg tror på konsekvenser. Jeg tror heller ikke så mye på betingelser, at det nytter å be eller love gud at ”hvis du bare lar meg få lov til ditt eller datt så skal jeg gjøre hva som helst til gjengjeld.” Jeg tror nok veldig på å forsøke å ta ansvar og styring over eget liv, men det er søren ikke lett når vi ikke forsår oss selv.

Skal love dere at jeg har mange spørsmål ja

He-he. Det er du neppe alene om. Bares synd at det finnes så få svar

Skjønner man alt dette når man er mellom to liv, tror du Elle? Er man da i en tilstand der man har alle svarene som den mest naturligste ting? Og er denne tilstanden så fantastisk at man helst vil være der til evig tid?

Ja, det TROR jeg. Det er vel da vi er oss selv som sjeler. Kanskje opplever vi det som en deilig ferie, men at vi likevel vil tilbake for å utvikle oss mer og fortsette arbeidet med å hjelpe hverandre. Husk at vi opprinnelig var ÈN - en celle som eksploderte og formerte seg. Vet dette kan lyde litt sånn kvasi-new-age, men her har vi god støtte fra vitenskapen. Menneskets bevissthet eller sjel er støpt i samme formen. Dette er min forståelse av kjærlighet.

Hva skal vi egentlig bruke denne erfaringen til etter vi er ferdig med våre liv??? Jeg skjønner fint lite...

Ifølge diverse lærer så kan vi da bli ”hjelpere” og holde kontakt med de inkarnerte på ubevisst eller spirituelt nivå, som for eksempel som skytsengler.

Må si jeg føler meg som en 6- åring med masse rare spørsmål til de voksne nå, Elle

Er det noe trøst at jeg har brukt utallige timer av mitt liv på forsøke å forstå ett-liv-systemet, men har ikke blitt en millimeter klokere. Det har jo ikke engang noe navn

Selv om jeg har levd med dette hele mitt liv og opplever det som helt naturlig, så kan det likevel bli temmelig følelsesmessig digert når jeg for eksempel holder på med healing og plutselig ser bilder og hendelser fra et urgammelt liv til den jeg jobber med. Da blir det ofte både gråt og latter.

21. oktober 2008 23:50:56

Tusen takk igjen for et kjempeinteressant innlegg, Elle!
Nå har jeg masse å tenke på

Tror jeg mener det samme som deg når jeg sier gamle og yngre sjeler, jeg mener vel ikke at sjelen i seg selv er gammel eller ung, men den som har levd flere liv og fått masse erfaringer, masse svar, de anser jeg som "gamle sjeler", de er visere enn de unge sjelene. De unge sjelene er som gjerne mer lukket spirituelt, fordi de ikke har den samme erfaringen som en som har levd mange liv. Møter mange mennesker som ikke vet hva en dyp tanke er, de sier f.eks at meningen med livet er øl og og god mat.. dette er unge sjeler, sånn jeg ser det.

Selv tror jeg at jeg har levd noen få liv, jeg er ikke den yngste sjelen, men langt fra den eldste. Jeg er åpen for læring om livet og evigheten, jeg er søkende, og jeg søker eldre sjeler som kan lære meg mer om alle disse store spørsmålene. Jeg føler som sagt du er en eldre sjel, Elle, jeg føler det på måten du skriver på, måten du svarer på Tusen takk igjen for spennende svar!

ANNELI:
Er enig med deg, det er viktig å prøve å skjerme seg selv, både når man jobber med ulike menneskeskjebner, men også ellers blant venner og familie, og også her på forumet. Det er ikke alltid lett.. jeg sliter litt med akkurat dette, spesielt når det gjelder familien min; min søster og min mor. Min søster sliter så masse, og hun ser ofte alt det negative, finner lite positivt. Jeg har prøvd å hjelpe men klarer ikke. Alt er galt rundt henne, noe er virkelig galt, men mye er negativitet hun skaper. Og dette smitter over på meg, i perioder knyter det seg i brystet mitt når jeg ser hun ringer, for jeg tenker, hva er galt nå?? Husker ikke sist vi gjorde noe hyggelig sammen, alt er et ork for henne. Har antydet muligheten for FM og ME, men hun vil ikke høre. Merker ofte jeg blir dratt ned i hennes elendighet. Må lære meg å ikke la det gå inn på meg, sånn at jeg ikke blir verre av fm selv.. kan ikke hjelpe henne om jeg blir verre, kan jo bare klare å hjelpe nettopp hvis jeg klarer å skjerme meg mentalt/ psykisk.
Mamma reagerer på samme måte, hun blir utslitt av alle problemene til søsteren min. Men søsteren min ringer både meg og mamma hver dag og forteller om alt galt som har skjedd, ikke rart man blir sprø. Og blir mamma deppers pga dette på en dag jeg klarer å holde meg oppe, så smitter det over på meg likevel, fordi alt blir så mørkt rundt en, fra flere kanter.

Nei, må virkelig jobbe med å skjerme meg bedre!

Ønsker både dere alle en god natt, sov godt
Klem

22. oktober 2008 01:10:17

Er enig, Elle, det er jo de aller nærmeste det er vanskeligst å beskytte seg mot. Vi er jo så glad i den nærmeste familie, vi vil dem så vel, vi vil så hjerne hjelpe. Og når de har det vondt, så har jeg det vondt. Sånn er det med de også, når jeg har det vondt, så har de det vondt.

Men jeg føler meg som den sterkeste av oss tre jentene, jeg føler jeg må være sterk for dem. Jeg mener psykisk sterk, for mamma er den fysisk sterkeste av oss, hun forteller stadig at hun har stått på hele livet, og at hun ikke skjønner seg på sykemeldinger og uføretrygder, hun har selv hatt masse ryggplager, men hun sier at man må stå på likevel... Jeg får hele tiden høre hvor svake vi er i dagens samfunn, spesielt som svar når jeg sier nei til noe jeg ikke klarer, eller når jeg har fått ny sykemld og lignende.. "Man må bite tennene sammen", sier hun. Tar meg ikke nær av det lenger, men blir oppgitt av lite forståelse...
Men ikke misforstå, jeg er utrolig glad i både min mor og min søster, vi har et nært forhold og vi er der alltid for hverandre. Det blir bare litt mye til tider..

Nei nå må jeg legge meg! Klokka går så fort, jeg liker kveldene, det er så stille og rolig da I morra skal jeg til healeren jeg fortalte om, og jeg er utrolig spent!!!

God natt- klem